Reisebrev: En Nordnorge-flyging blir til

Del 3

Av Tommy Norvik («TommyPiloten»)

(I forrige reisebrev fikk gutta seg en natt i Hammerfest – byen med nesten 80 dager uten natt. Hval, Hurtigrute og Isbjørnklubb. Klart byen fortjener en «full-stop»).

Midnattssolen må jo oppleves i Norge. Den går lavt over havet som en oransje ball. Fordelen for oss var «VFR Day – all night long».

Etter frokost i verdens nordligste by, ble det full sjekk av været. Både denne og de neste dagene, slik at vi kunne ta en vurdering på om det var lurt å reise til Alta først eller fortsette ferden rundt kysten.

Overnattingsmessig var det muligheter både i Alta og Kirkenes, men ikke noen andre steder på veien. Så dersom vi valgte kystruta, måtte vi komme oss helt til Kirkenes denne dagen. TAF sa «overskyet» i Hammerfest utpå formiddagen, mens Alta hadde marginal VFR (MVFR) hele dagen, foruten at det så dårlig ut noen dager fremover.

Dog var det en vurdering om det var bedre å sitte værfast i Alta fremfor Hammerfest, men også fremfor Kirkenes. Kanskje litt lettere å finne på noe i Alta fremfor de andre byene.

HAV: Nesten seks hundre kilometer mellom Barentshavet og Finnmark setter inntrykk. Ill: SkyVector.

Men været så ut til å bli CAVOK.

CAVOK langs kysten fra Berlevåg og hele veien til Kirkenes. En ny avstemming med meteorologen. Hun var enig i måten jeg hadde resonert været på, og vi valgte «coastwice». Jeg tok en telefon til NOTAM for å dobbeltsjekke åpningstider foruten avinor.no/ais.

Supert. Da var det bare å sende inn flightplan.

Siden det skulle bli litt grumsete vær i begynnelsen av ruta, sendte jeg inn flightplan for alle flyplassene fram til Båtsfjord. Da kunne vi bare lande og shutte-ned, skrive logg og reise igjen. På den måten være mest mulig effektive. Men jeg måtte la inn ekstra 10 minutter på tiden for sightseeing på Nordkapp.

Når man allerede var så langt nord så kan man jo ikke bare fly forbi.

Hammerfest – Honningsvåg – Mehamn  

Når vi kom opp på flyplassen, tok vi en siste sjekk av været både på Windy og alle kameraer vi kunne finne på HemsVX. Ikke minst kameraet fra Nordkapp-platået som viste blå himmel i horisonten. Vi lastet opp og dro avgårde…

NORDKAPP: LN-FTM sirkler utenfor det 1000 fots høye Nordkapp-platået. Foto: Tommy Norvik

Etter knappe 10-15 minutters flyvning var vi utenfor Nordkapp. Dessverre var ikke været noe særlig bedre. På den første «fly-by» fikk vi sett hele platået, men allerede på det andre run`et trakk havtåka over utsiktsposten.

Så da var det bare å komme seg rundt til Honningsvåg.

En litt artig innflyging. Flyplassen ligger på tvers innerst i bukten på grunn av bratte fjell – 1000 fot høye på finalen. Det ble en slags sving helt fra base og inn på finale før man landet.

Takeoff ble på samme måte. Her var også hun i tårnet veldig hyggelig og behjelpelig. Siden jeg hadde sendt inn flightplan for halve ruta før avreise, så visste hun at vi ikke skulle bli lenge og lurte på om vi ville ha en touch & go eller full-stop.

Jeg meldte full-stop og hun bekreftet «runway free».

Videre fortalte hun at det nå var fare for havtåke, så det var bare å komme seg av gårde hvis vi skulle rekke neste.

Jeg kjente at jeg ble litt stresset.

TÅKE: Havtåka ligger som spredte banker (FEW 005) rundt rullebanen i Honningsvåg. Foto: Kjartan Sævre.

-Vi kan ikke ha så uflaks at vi blir stående i Mehamn nå, tenkte jeg. Uten å ta sorgene på forskudd, samlet jeg tankene, konsentrerte meg om avgangen og tok av for VFR-flight til Mehamn. Det var litt lavt skydekke, men fortsatt MVFR. Skyene lå i omlag 1500 til 2000 fot med fortsatt god sikt. Men ikke nok til å gå over fjellet inn til Mehamn. Vi måtte ut i fjorden, rundt Kinnarodden og inn på baksiden.

Nok en kort tur – bare 15-20 minutter rundt.

På vei inn til Mehamn fikk vi samme spørsmålet som vi har fått på alle de små plassene:

–Skal dere bli lenge?

Igjen måtte vi dessverre skuffe Avinor i tårnet med at det bare var en lynvisitt for å rekke været og neste flyplass; Berlevåg.

-Den er grei, fikk vi til svar: -Dere må nok skyndte dere for havtåka er på vei inn...

-Uff, tenkte jeg. Nå begynner det å dra seg til.

Da sier tårnet at hvis jeg vil spare tid så kan jeg jo lande i litt medvind og rulle ut, snu og ta av igjen.

-Vi har bare 3-4 knop med vind på bane 17 hvis du klarer det, så kan du ta av på 35 ut igjen.

Jeg svarte «ja takk, det går fint». Og «…runway free» fikk vi…

MehamnBåtsfjord – Berlevåg – Vardø

LN-FTM landet – og tok av igjen. Vi ble ønsket god tur videre og velkommen tilbake for en lengre stopp ved en annen anledning. Skydekke var for lavt til å komme over fjellet, så måtte vi rundt odden Slettnes på vei ut.

Og der, rundt odden fikk vi bekreftelsen vi fryktet: havtåka lå som et teppe over havet.

Ved kontakt med Berlevåg Information bekreftet han at noe VFR-landing ikke var mulig.

-Nei nei nei! tenkte jeg: -Skulle jeg virkelig «miste» denne flyplassen og få et hull i loggboka?

Ja ja, sånn kan det gå. Det var nære, men ingen sigar.

Vi valgte derfor å diverte til Båtsfjord og spurte tårnet om han trodde det kunne bli noe bedre i løpet av dagen. Det trodde han ikke ettersom fersk informasjon fra Widerøe sa at havtåka lå som et lokk langt utover fjorden.

Vi fortsatte da mot Båtsfjord. Endelig kunne så vi at både havtåke og skyene over oss ble borte. Inn fjorden mot Båtsfjord flyplass oppe på toppen av fjellet hadde nesten CAVOK. Jeg kalte opp:

-Lima-November-Foxtrot-Tango-Mike, good afternoon.

Det var stille. Forsøkte igjen. Intet svar.

-Hmm…. Var det stengt? Jeg hadde jo snakket med NOTAM-kontoret som sa det skulle være åpent nå mellom klokken 13 og 14. Kikket ned: bare 1330….

Jeg byttet til Berlevåg igjen som sa «jeg tror de stengt på Båtsfjord nå, de åpner om noen timer».

-Hmm, ja ja, jeg får bruke PFLY ordningen igjen da.

Skiftet tilbake til Båtsfjord og meldte blindt «…8 miles north of field, inbound for full-stop landing, will perform at flyby for windcheck». Fortsatt helt stille på frekvensen, så da ble det PFLY-prosedyre.

BÅTSFJORD: Flyet svinger inn på finalen til Båtsfjord. Foto: Kjartan Sævre.

Vel nede takser vi inn til parkeringen og ser en fyr som kommer gående. -Jøss, var det åpent allikevel?

Jeg sjekket at frekvensen var stilt inn riktig. Så shuttet vi ned motoren og klatret ut. Det var en brannmann som var på flyplassen for å vaske bilen på fritiden.

-Velkommen, sa han: -Her er det stengt, så hvis dere skal ut så kan jeg slippe dere ut…

Vi skulle jo ikke ut, så det var greit. Men jeg spurte han om de ikke skulle være åpne nå?

-Nei, vi er stengt frem til 1650, en time før neste Widerøe-maskin kommer.

Ja ja, tenker jeg. Jeg hadde jo sjekket, men kanskje lest feil? En kjapp telefon til NOTAM, hvor jeg får sjekket opp åpningstider og vi blir enige om at resten av plassene skal være åpent, resten av dagen.

Jeg forteller også om at vi er på Båtsfjord og at flyplassen er stengt til tross for at den skulle være åpen. Hun sier da «det er riktig, Båtsfjord er stengt mellom 1400 og 1650». Jeg kikker på klokka igjen. Den har stoppet – flaut!

Vi ler godt begge to: -Ja, der har du nok funnet feilen, sier NOTAM.

PFLY: Takket være PFLY-ordningen kom gutta ned på Båtsfjord. Foto: Kjartan Sævre.

Skravlet litt mer med brannmannen som fortalte at Båtsfjord er den nyeste kortbaneflyplassen i Norge. Åpnet i 1999. Før var dette bare en grusstripe nede i dalen.
Så avbryter Kjartan meg:

Tommy! Se her; webkamera på Berlevåg viser blå himmel!

Jeg ser det samme. Litt usikker på om det er et ferskt bilde eller ikke, så ringer jeg tårnet på Berlevåg og sjekker.

-Joda, sier de og fortsetter: -Her er blå himmel i sørenden og litt tåke i nordenden av stripa, så hvis dere skynder dere så kan dere lande.

Glade og spente takker vi brannmannen og ønsker han en god dag videre. Hopper om bord og sender en flightplan, før vi haster av gårde til Berlevåg.

Og jammen stemte været på en prikk. Jeg måtte fly over tåka i nordenden av stripa og lande fra sør. Full stopp, førte loggboka og tok av igjen. Nå med kurs for Vardø – bare 30 minutters flytid. Rett etter avgang ikke langt unna Båtsfjord ble det CAVOK og nesten vindstille.

På vei ned og ifølge sjekklista var det nå på tide å gjøre litt fuel transfer. Skrudde på bryteren, «lampen» på MFD indikerte XFER, men det ga ikke noe utslag på tankmålerene.

-Hmmm, det var mystisk? Jeg skrudde av, men det lyste fortsatt på MFD displayet at pumpen gikk.  Prøvde å resette med sikringen til pumpa. Ingen reaksjon. Det var ikke faretruende stor forskjell, så lot det være for denne gang og tenkte at vi får sjekke det når vi kommer til Kirkenes.

FOTO: Fartøysjef Norvik må ta bilder av unike Varangerhalvøya tre tusen fot under. Foto: Kjartan Sævre.

Den eventyrlige innflygingen til Vardø fortsatte. Nesten like langt øst som Moskva… Men igjen; flyplassen som skulle være åpen svarte ikke på frekvensen. Jeg kikket på Kjartan og sa:

-Nå gir jeg opp. Det er mindre enn en time siden jeg snakket med NOTAM og de sa det skulle være åpent. Jaja, da blir det PFLY-løsning her også…

Vardø – Vadsø – Kirkenes

Vi landet og tok noen bilder, før jeg ringte Gardermoen. Gjennom telefonen kunne jeg nesten høre at de satt der som noen spørsmålstegn:

-Beklager, Tommy. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si, sa den hyggelige damen og trøstet: -Men godt du hadde PFLY-ordningen da.

Hun mente at jeg burde melde det inn, men jeg tenkte at nå er dagen snart over. Med to flyplasser igjen som nå er bekreftet 100 % sikkert åpne, lar jeg det gå.

Reiste så videre til Vadsø langs kysten. Jeg logget inn på frekvensen og meldte at jeg var på vei inn til en «left downwind 07». De kunne melde om en Widerøe-maskin som skulle ta av først. Widerøe, som hadde tenkt å ta en left turn out, fikk beskjed om vår posisjon og intensjon:

-…look out for light aircraft inbound.

-Roger, we will make a right turn out instead, svarte Widerøe.

Det var litt gøy å høre på radioen av ruteflyet endret planen for et småfly fra Oslo på vei inn. Men sikkert sånn det funker i nord, der de er hjelpsomme og løsningsorienterte.

Turen videre over Varangerfjorden til Kirkenes er kort – bare 15 minutter. Der lander vi på den store, men gamle flyplassen på toppen av Høybuktmoen. En «Follow me»-bil viser oss til parkering. Av sjæføren ville vi bestille fuel, men fuelmannen var ikke på jobb før om en halvtime. Vi lastet ut bagasje og ryddet flyet, før vi klargjorde det for natten. Og kanskje en natt til, ifølge værmeldingen.

Fortsatt like lyst som midt på dagen til tross for at klokka snart var 2100. Tok taxi inn til Kirkenes og ble sluppet av på Thon Hotels. Vel fremme i resepsjonen spurte vi om de hadde ledig rom til to ansatte på ferie.

-Har dere bestilt? Vi ristet på hodet ettersom vi hadde sett at det var ledig: – Da skulle dere bestilt, for nå er det helt fullt. Det eneste hotellet i byen som har ledig rom er Scandic. Da burde dere være raske for det er mye turister i byen.

Vi hev oss på intenett og fikk bestilt et rom, tuslet opp i «sentrum» sjekket inn og gikk for en matbit på byens anbefalte pub; restaurant Ritz.

Gode og mette, slitne etter en lang dag med både eventyr og utfordringer, så gikk vi å la oss.

Dag tre endte altså med hele seyv nye flyplasser i loggboken; ENHV, ENMH, ENBS, ENBV, ENSS, ENVD, ENKR. Foruten både store og små utfordringer gjennom dagen var dagen totalt sett fantastisk!

ENDELIG: Nordens østligste storflyplass må dokumenteres. Foto: Kjartan Sævre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s