Av Per Julius Helweg

Idet du throttler tilbake og lander på betongdekket til Hattfjelldal en høstdag i år, kan du reflektere over at det er eksakt det samme betongdekket som tyske bombefly landet på under krigen. Det er aldri gjort noe som helst vedlikehold.

Ja, det er ikke mange flystriper i landet der man gidder å skryte av tykkelsen. Men Hattfjelldal gjør det: banen er hele 25 centimeter tjukk.

En av landets eldste

Hattfjelldal er en av landets eldste flyplasser fortsatt i drift. Allerede i august 1933 ankom to DH82A Tiger Moth fra Trøndelag Flyveavdeling på rekognoseringsferd nordover via Mosjøen. De landet på gressbanen og ble de første til å lande i området.

Senere fortsatte de mot Bodø og Alta.

Da Hitler og tyskerne invaderte Norge våren 1940, ble den vesle feltflyplassen til det norske forsvaret raskt tatt brukt som en tysk base. De hadde lagt rullebanedekke av tre, og på den måten kunne flytypen Ju-87 Stuka operere herfra. Det var disse som stupbombet Narvik og skipene utenfor. Tre år senere ble det lagt betong.

Flyplassen er den eneste gjenlevende originale tyske betongflyplassen i Norge – og nær 70 år etter er flystripa fortsatt i daglig bruk.

La oss se på hvorfor det er interessant å lande på denne betongen i Nordland.

-Timber!

Når du takser av banen, kunne det skje at noen på frekvensen roper «Timber» [tømmer]. Men det gamle golf-utropet har sin viktige mening nettopp på ENHT (ICAO-koden for plassen).

Store hauger med tømmer fra dalen og Vefsna lagres nettopp langs rullebanen og utgjør en «faktor».

Kåre Gabrielsen er pilot med base på stedet. Han sier til Flymagasinet:

-Flyplassen eies og driftes av Hattfjelldal kommune. Det ligger stadig en stabel med tømmer på selve betongbanen – øst for terskelen til bane 27. Det vil si fra 100 meter unna terskel og hele veien østover til betongdekketes ende. Normalt utgjør den ikke mer enn fire meter (15-20 fot) over bakken.

Det var også her dypt inne i Nordland at Torstein Reinfjell bygde sitt eget helikopter – på tvers av tegninger og godkjennelser. Det røde apparatet står i dag på Luftfartsmuseet i Bodø.

For noen er denne flyplassen som passer som pause under pendling med småfly fra Oslo til Bodø. Eller som flyturist kan det være idyllisk å lande her.

Bare hør:

-Koselig overnatting i gangavstand fra rullebanen; på Fjellfolkets hus. Om du bare ønsker å fylle magen med god mat, anbefales Kafé Hatten også rett over stripa.

Kart og virkelighet ikke helt enig

Gabrielsen er enig med Flymagasinet om at det er en feil i flyplasskartet til Jeppesens VFR-manual:

-Banen er ikke helt som tegnet i Jeppesen. Terskelen i øst ligger mye lenger østover enn det Jeppesen viser*. Dessuten oppgis rullebanen som bare 20 meter bred, men betongdekket skal måle minst 50 meter.

Banelengde fra terskel til terskel er 655 meter – og inklusiv sikkerhetssonene blir banelengden 715 meter.

Og det er en god grunn til å vurdere bredde kontra lengde før du ankommer. Kort og bred bane gir et visuelt inntrykk av at du kommer lavt inn for landing. Og med terrenget rundt Hattfjelldal, er det faktisk en faktor å kunne være trygg på at du velger rett glidebane-profil.

Kikk gjerne på Google-kart med terrengvisning mens du planlegger.

Når det gjelder operative tips, så er stikkordet Vefsna. Den store elven som slår gjennom bygda i en bue. Følg den inn eller ut for å unngå terrenget like nord og øst for banen.

Ikke hatten av for flytyveri

I 1983 kom stedet på kartet av flykrim årsaker.

Det var her to gutter tyvlånte en Cessna 172 og holdt Hattfjelldal spent i 45 minutter. Som trettenåringer skulle de polere småflyet som de flere ganger hadde vært med i. Fristelsen etter å takse en tur nedover betongbanen ble for stor.

Men litt ivrig throttlebruk førte til at de etter kort tid akselererte forbi 60 knop og dermed fløy de av gårde.

Tre landingsforsøk senere stod de trygt på bakken.

Så ta hatten av for denne flyplassen som tåler både harde utrente landinger og tonnevis med tømmer.