FLYMAGASINET MENER!

Av Per Julius Helweg

TENK! «Kommunestripen».

Fra tusen meter rullebane kan du reise tusen kilometer – med småfly. Fire personer kan fraktes uten annen form for infrastruktur og kun bruke 120 liter drivstoff.

Ta for eksempel Bodø – Arendal. Avstanden er tusen kilometer i luftlinje, men hele turen i bil er 1450 kilometer og tog hele 1500 kilometer.

Småflyet er etter bilen mest fleksibelt

Småflyet er etter bilen mest fleksible transportmiddelet vi har.

Naturlignok vinner bilen med sin mulighet til å ta folket fra dør til dør på de 200.000 kilometer med offentlig og privat vei vi har. I tillegg er den elektriske bilen i Norge i ferd med å dominere. Om få år er all trafikk på norske veier elektrisk og trenger bare asfalten.

Småflyet er jo resultatet av tusener av år med fasinasjon over fuglene. Straks luften var erobret for mer enn hundre år siden, kom ideene om å frakte oss over kontinentene – som fuglene. Fra en flekk på jorden til en annen.

Et GA-fly kan lette fra snaue 1000 meter stripe på Vestlandet – og underveis endre destinasjon(er) etter ønske – før den lander på 1000 meter stripe på Østlandet.

På samme tid har jernbanen knapt kommet mer enn 20 prosent langs samme rute, og det med bruk av mer enn 70 millioner kilo (!) stål og betong. Og den banen koster 350.000 kroner meteren…

Derfor tror Flymagasinet.no på kombinasjonen av bil og fly.

En slik ide ble tilfeldigvis også delvis ytret i Aftenposten i slutten av april, ved at samferdselsminister Knut Arild Hareide i forbindelse med Widerøes elfly-satsning sier:

-Det gir en helt annen kollektiv- og klimaprofil enn hva dagens lufttransport har i dag. Og det vil gjøre at klimakostnadene blir noe helt annet, og kan være med på å forbedre tilbudet nettopp i Distrikts-Norge.

Fly danker ut jernbanen

Tenk deg jernbanen?

Flere tonn med stål, armeringsjern, kobberledninger og betong må til når man skjærer et spor gjennom norsk natur. Tuneller må bygges (og fjerner utsikten) før toget igjen kan komme ut i en ny skog eller gjennom et rasfarlig område.

Noen få partier tror fortsatt Nord-Norge jernbane skal redde miljøet.

Men er det å redde miljøet når man må rasere 375 kilometer Nord-Norsk natur? Og i følge utregninger vil det ta minst 20-30 år før en jernbane kan bli klimanøytal. Det sier seg selv at videre satsning på jernbane som transport utenom storbyene er galskap.

Miljøaktivistenes roping på mer jernbane blir symbolpolitikk. Symbolpolitikk som i verste fall ville føre norsk samferdsel 40 år tilbake i tid.

I dag har vi cirka 130 flystriper i Norge allerede. Jernbanen har omtrent 200 stasjoner. Så med 70 pluss flere flystriper i tillegg lagt mer sentralt, ville luftfarten hatt flere møtesteder, all fleksibiliteten og dessuten; miljø- og naturvennlig.

Bygg 1000 meter grusbane i hver kommune

Nei, det er ikke forslag om å gjenta fadesen på 1980-tallet da «alle skulle ha sin egen luftfavn».

Flymagasinet.no tenker heller litt mer som Alaska.

Alaska er delstaten i USA som ligner mye på Norge. Også i antall innbyggere – nesten fem millioner. Likevel har de hele 305 mindre og større kommersielle flyselskaper. Disse betjener nesten 300 små og store lufthavner, 44 heliports og hele 740 flystriper.

I Norge har vi drøye 130 landingsplasser – alt fra private Svea flyplass på Svalbard til Kjevik lufthavn på Sørlandet.

Med et større nettverk av flekker der fly av typen Cessna 208 Caravan og etter hvert elektriske tomotors Tecnam, kan alt fra varer og gods i form av netthandel, blod- og organleveranser til viktig matvareleveranser leveres raskt. Og selvsagt oss mennesker.

Det kan opprettes «elektriske ruter» på kryss og tvers av daler og fjorder. Politiet kan flys inn i beredskap- eller transport, brannvesen kan omplassere ressurser og fly innredet som lege- og tannlegekontor kan oppsøke folk i langt større grad.

Bygging av en tusen meter grusbane koster i dag under millionen.

Den trenger kun grusdekke (i noen tilfeller asfalt ved runup-posisjonen), et enkelt lyssystem og gjerne en GPS-innflyging uten bakkeutstyr. Bæreevne behøver ikke tilfredsstille mer enn rundt syv tonn fartøy. Dette tilsvarer kun halvparten av en stor brannbil, og dermed behøver ikke flystripen ha i nærheten av veistandard.

Det opprettes et solcellepanel som kan lade elflyene på hvert sted – gjerne i kombinasjon med et større anlegg for lading av lastebiler og andre større kjøretøy.

Hvem skal så spiren?

Norge fremstår som det «elektriske landet» der også ønske om å bo i distriktene henger høyt. I tillegg har vi Nord-Europas høyeste fjell, de lengste fjordene og de kanskje tregeste jernbanene.

Alt ligger altså til rette for å så spiren om «kommunestripen».

Den kan legges tett inntil en vei slik at den både har tett kommunikasjon med biler og busser, men også har sin ut- og innflygingssone i en sone med lyd fra samferdsel allerede.

Vi må ikke glemme sjøflyene, som nærmest opplever en renessanse skal vi tro sosiale medier. I tillegg til «kommunestripene» må også kommunene ha sine «kommunebrygger» der sjøfly er velkommen uten noe annet enn en «myPPR».

TENK: Med et slik nettverk kan endelig Norge bli miljø- og naturvennlig…