Del 1 : -Vi må hjem!

Av Gunnar L. Brevig

VFR-drømmene er det sikkert flere som gjenkjenner, langturer, Middelhavet på vinteren med VFR-nytelser fra flyplass til flyplass.

Med eget turfly fra 2012 har det blitt mange turer sørover i Europa, gjerne med langtidsparkering der langt sør. Billige og gode forbindelser med rutefly tur-retur til det kalde, våte, isete og mørke hjemlandet før en ny langhelg med VFR-drømmer som går i oppfyllelse noen uker senere.

Men altså, FLUKTEN FRA CORONA

Fjoråret var som vanlig fullspekket med VRF-planer. LN-NEZ, en Diamond DA40 TDI 2003-modell var parkert på Muchiamel flyplass (ICAO-kode LEMU) like nord for Alicante.

Pilot og co-pilot så frem til avgang med SAS søndag 15. mars.

Planen var å fly Diamonden fra Muchiamel til La Axarquia (LEAX) noen mil øst for Malaga. Senere skulle vi innom Gibraltar (LEXGB)og over til Tanger (GMTT) i Marokko og videre via Casablanca (GMMT) og Marrakech (GMMX) til El Berriel flyplassen (GCLB) på Gran Canaria.

Andre piloter var klare for å fly nordover igjen i løpet av mai. Men, slik ble det jo ikke …
 
En uke før avreisen sørover 15. mars, var det åpenbart for oss at kursen nok måtte settes nordover. Det var ganske tydelig tegn.

Dersom vi ikke fikk flyet hjem nå, så var det veldig usikkert når og om det i det hele tatt var mulig å hente det. Men, i løpet av få dager innså jeg at det gikk ikke å vente helt til 15. mars.

Billettene ble endret i full fart, det var tomme SAS-fly. Ja; femten personer er vel for tomt fly å regne? Så torsdag 12. mars dro vi – klar for flukten fra Corona. Nå var det bare snakk om å komme seg hjem så fort som mulig.

Dag 1 – Tidenes korteste Spania-ferie?

Ny co-pilot Knut Kaald hoppet friskt inn i rollen. Vi landet med rutefly på Elche klokken 1230 torsdagen. Drosjen tok oss til Muxamiel på en drøy halvtime og vi var i luften med LN-NEZ etter bare to og en halv time.

Det må være tidenes korteste Spania-ferie, vel?
 
VFR-turistene hadde griseflaks. Det var et fantastisk vær. Og en sørgelig følelse av å måtte fly nordover igjen.

At Spania har så mye fjell har jeg virkelig fått sett fra luften, et herlig skue.
 
En misforståelse med Valencia approach samt en bastant motstand fra flygeleder mot å fly VFR gjennom TMA resulterte i 1000 fot rett over Valencia havn. Men det var knapt noe å se bortsett fra broer og høye hus som så vidt stakk opp av et meget lavt skydekke. Sjelden å være VFR on top i 1000 fot.

Tilløp til drømmer om en ekstra dag i Barcelona ble enkelt forkastet. Nå var det nødvendig å komme seg til Frankrike før grensene ble stengt. Tårnbetjenten i Muxiamel var helt klar på at her stenger det snart…
 
Barcelona approach ga oss vel alle klareringer vi kunne regne med å få, det vil si egentlig ingen! Her er det bare å holde seg under eller utenfor og det bringer oss nær fjellene og ikke så mye traffic information heller.

Men, men. Det var ikke stort med VFR-trafikk heller.
 
Etter tre timer kunne vi skue Frankrike-. Vi fikk et nydelig syn med solnedgang over Pyreneene like før vi landet i Perpignan (LFMP). Endelig slapp vi ut av Spania og følte oss trygge på at returen skulle gå bra
 
Kvelden ble feiret på behørig vis i Perpignan.

Siste punkt på VFR-sjekklisten: Taxi til hotell i sentrum, rusletur på byen, nyte god mat og lokal vin og snakke med hyggelige folk du møter.

Neste del fortsetter flukten fra Corona hjem de 1070 nautiske milene til Oslo/Kjeller.