Landingen er det som krever at du omgjør et flygende redskap i et stort luftrom til et kjøretøy på en liten flekk på jordkloden.

På en solrik dag med rullebanen på Flesland, bør dette gå glatt. Eller tørt, for å si det slik…

Men mange av oss har opplevd å ankomme destinasjonen og ser en grå byge henge over plassen. Eller du merker allerede i landingsrunden at «dette blir gusty».

Når det attpåtil ikke er en ordinær «rullebane», men en kort «flystripe»; da må du konse.

Regnvær

Innflyging i regnvær skjer med samme lave hastighet som uten regn. Dermed flyr og preller ikke regndråpene av så lett som på cruise. Sikten blir stadig forverret etter hvert som knopene blir færre.

-Ah, skulle hatt vindusviskere, har du nok tenkt i 200 fot på finalen.

Med litt sidesyn skal du ha mulighet til å bekrefte plasseringen din innover finalen. Er du attpåtil kjent med terreng og hindringer, bør du kunne kontinuerlig bekrefte om du er over eller går under ideell glidebane.

Blir du usikker på om du holder rett glidebane i forhold til terreng og ikke minst landingspunktet, avbryter du.

Er du ikke kjent, må du gjøre en god utkikk fra overflyging av plassen på forhånd og ikke minst se på kartet. Dessverre er de nye flyplasskartene til populære kartleverandører (siden 2018) gradvis i ferd med å miste informasjon rett rundt rullebanen. Det skyldes at produsentene kombinerer grafikken med digitale løsninger (red.anm. de enkelte lands nasjonale kart gjennom AIP har derimot nøyaktiginformasjon).

På den måten er det ikke lenger så lett å se om det er tegnet inn hus, master eller trær foran banekanten. Men bruk alle muligheter til å sjekke dette før du reiser. Google , bilder og i den «viktige telefonen» med flyplassen.

Dette gjør jeg jo alltid uansett vær. Et nytt sted krever naturligvis ekstra planlegging. Så har du (forhåpentligvis) en faktor til i hodet:

-Det er jo innmari gøy å planlegge!

Selve landingen på da en gressbane gir deg et ganske glatt underlag.

Bruk lite bremser. Hold nesen oppe hele veien fra touchdown og så lenge du har litt kontroll over pitchen din med stikka.

Vindkast

Landing på en smal eller kort rullebane i vindkast gjør det hele litt mer uforutsigbart; Planen kan være perfekt, innflygingen perfekt, konsentrasjonen på topp – men under utflating skyter vindpølsen rett på tvers.

Du kjenner føelsen av at flyet du har i hendene formelig sklir til siden. Mot banekanten. Slikt løser du på to måter.

Lav vinge mot vinden.

Eller en markert go-around.

Som du ser er stikkordet her «markert»; gjør det! Med en gang.

Når du er over banen med nesten lav hastighet, vil rorene være mindre effektive. Om du jobber hardt med å korrigere og føler at «her var det vrient», kan det bety at sidevinden rett og slett er for sterk. Vurder umiddelbart om du bør avbryte.

Short field landing

En ”Short field” kan gjerne være en relativ lang bane, men som på grunn av trær eller hus like før banen gjør at du må lande et stykke inne. Da kan LDA (tilgjengelig landingsdistanse) bli ganske mye kortere enn flystripen.

Da er en Steep-approach et solid redskap.

Kom litt høyere enn en tenkt perfekt glidebane til landingspunktet vill være. Så høyt at du passerer hindringene med en viss margin. Eksempelvis om du har en stor skog like før banen, kan det hende at du må fly mer «ustabilisert». Kanskje må du på slutten holde høyden til hindringen er passert og der fortsette siste glidebanen.

Det er her «steep approach» starter – og den vil normalt skje på slutten av finalen. Klar av hindringen og fri sikt til landingspunktet? Tomgang på motoren og/eller nesen litt ned for å få en gjennomsynking du merker tar det mot punktet, uten at hastigheten øker.

Normalt vil det være naturlig å sette full flaps akkurat her.

En kortbane-landing har altså enten ingen hindringer på finalen – eller den har.

Om ingen hindringer, kan du lettere holde en jevn glidebane ved å kontrollere gjennomsynkningen med throttle. Idet du passerer terskelen og begynner å flate ut; trekk til tomgang.

Typiske feil:

Ikke stabilisert innflyging.

For stor fart (flyter).

For stor gjennomsynking – kan medføre sprett-landing.

Soft field landing

Så lenge du er i lufta, er ingen ting hverken bløtt eller hardt. Først når du suser over terskelen, banker du på døren til enten Soft eller Short field -teknikken.

La oss si at banen din er våt grus eller jord utpå høsten. En klar Soft kandidat. Eller du lander på isbanen på Golsfjellet og vet at den er «slapsete».

Ved å holde stikka bakover, mister flyet rask fart fremover. Men ikke stall den ut som du pleier; la den fly seg ned slik at du kan fortsette å holde stikka godt bakover. Det er lov å gi på en smule throttle like før setting, slik at du ikke bare faller nedpå.

Siden hovedunderstellet tåler mer enn nesehjulet, bør du holde det litt over den bløte bakken helt til den dumper ned selv.

Fortsett å holde «stikka i magen» helt til du er i taksefart.

Vær særlig varsom med bremser på bløte flystriper. Ja, eller for å si det på en annen måte; jorden bremser så godt den kan likevel.

For det første er det ikke mange centimeter opp til tippen på propelleren. Den koster penger.

For det andre må du nødvendigvis ha mer motorkraft og noe mer energi for å ikke sette deg fast mellom banen og der vennene dine står og venter. Ofte mye kraft.

Og når du først står der etter en vellykket bløt landing: husk at du normalt trenger lenger distanse for å kommer deg i lufta igjen.

Glatt bane

Om vinteren kan det være svært glatt eller nesten verre; sporete i nyfrosset bløtsnø. Så lenge flymaskinen har god hastighet rett frem, gjør fysikken mye for deg. Men når du nærmer deg taksefart, kan ting gå galt. Fort.

Trikset er å benytte «Soft field»-teknikken.

Typiske feil:

Ikke stabilisert innflyging.

For hard landing.

For stor fart (flyter).

Slipper nesehjulet for tidlig ned i gledesrus…

Hva om alt går galt?

Se for deg at du er stabilisert og har god kontroll på maskinen inn over terskelen. Så kommer et gust og du suser innover uten å nærme deg planeten. Husk at du nå mest sannsynlig spiser nesten 20 meter gress for hvert sekund.

Jeg, som alltid har høy puls under landingen, tenker at jeg mister ti meter bane for hvert hjerteslag.

Derfor må du ha bestemt deg for HVOR langs banen skal du gå rundt om du ikke har satt deg og føler det trygt.

Idet flykompisene dine ved gjerdet følger deg ned og tenker at «der var`n», har du høy puls. Årsakene til at du ønsker å avbryte kan være for høy hastighet og dermed for kort bane. Det kan være at du får white-out på snø eller isbane. Dessuten kan være lav høst- eller vårsol som koser seg i plexiglassets hundrevis av usynlige skrapemerker.

Mister du oversikten her eller «mister trua», må du skyve throttle helt frem, holde stikka mot deg – få nesen litt opp og verifisere at hastigheten enten er stabil eller helst øker. Samtidig (ja, det er et slit – men du liker det) får du flaps opp ett hakk (takeoff-setting).

Fly sikkert ut og gjør et nytt forsøk.

Flystripen kan virke lang på kartet og du kan fristes til å lande «godt inne». Hva da om det er hindringer i enden av banen som gjør en eventuelt avbrutt landing umulig?

Igjen – vær klar over forholdene før og etter banen og planlegg alltid en go-around (til og med en balked landing) selv langt nede langs banen.