Flyplassen vår: Vinnu

Av Per Julius Helweg

Kanskje Skandinavias skumleste flyplass? Her finnes troll og eventyr og VFR-nattflyging – mellom høye alpefjell i en trang dal. Men de hyggelige menneskene her gjør Vinnu flyplass verd mange besøk.

Jan Hafsås er en sentral person både i hjørnesteinsbedriften i Sunndalverk og på bygdas flystripe, som kalles både Sunndalsøra og Vinnu. Mellom «bakkar og berg» svever han med sin Zavage Classic-maskin. En LSA tuftet på utseende til Piper Cub.

1970 – 2019: To bilder av samme flyplass, av Richard Grefstad. Ill.: Flymagasinet

Når Flymagasinet spør han om gode grunner til å sette snuten mot Vinnu, sier han langdrygt:

-Nææææ, det er plassen med de store forskjellene fra fjord direkte opp til topper på 1880 meter. Fjellflyging på sitt beste over Trollheimen med Norges vakreste dal Innerdalen på ene siden og Dovre og Sunndalsfjella nasjonalpark med blant annet Snøhetta på andre siden..

Unik flystripe under Europas høyeste foss

Hafsås fortsetter:

-Og juvelen et selvfølgelig verdens 6. høyeste foss i enden på stripa.. Vinnufossen. Man kan for eksempel gå på sti opp langs fossen et lite stykke og få meget fin oversikt over dalen og «rett ned» på flystripa.

-Å er jo kjekt at flyplassen ligger midt i mellom det meste med kun få minutters flytid fra både Molde, Kristiansund og Oppdal. Og Bjorli for min del, skyter han inn.

JUNI: Alltid trivelig med besøk nede på Vinnu flyplass. Foto: Jan Hafsås

Vinnu er altså en av Europas mest spektakulære flyplasser. Hvor ellers flyr du landingsrunde 5000 fot under fjelltoppene, selv om gressbanen ligger nærmest på havnivå?

-Må å få med at vi arrangere Fly-in – altså en Åpen dag i slutten av mai eller i begynnelsen av juni kvart år, sier LSA-piloten og minner om hvor hyggelig flyplassen er kjent som:

-Så er det selvfølgelig veldig hyggelige folk å treffe på, hvor de ofte er muligheter for kaffe å flyprat.

-Skal vi starte en flyklubb?

Rich. Grefstad (1968)

Men det ligger jo alltid en historie bak slike juveler. Hvem var ildsjelene? Hvorfor kom ting i stand. Flymagasinet.no fikk kontakt med «Mr. Vinnu».

FINE: Vakkert og fine forhold på Vinnu nå om dagen. Foto: Jan Hafsås

Det startet nede på bensinstasjonen

Richard «Rich» Grefstad er et navnet på Vinnus levende legende.

En sommerdag i 1968 møtte han Henrik Larsen nede i grava på bilverkstedet på den lokale bensinstasjonen. Fra før hadde han fått nyss i at Larsen eide et eget fly. De to hilste ned og opp til hverandre, og Grefstad var direkte nok til å spørre:

-Skal vi starte en flyklubb?

-Ja! kom det kort og greit nede fra mørket.

Like utenfor sentrum hadde Larsen en 200 meter stripe høvlet frem på tvers av det trange dalføret, nok til operasjoner med Piper Cub. Stedet hadde navnet «Stykkje airport». Men man ønsker en stripe i retning med dalen og noe flatere. Dermed satt de to innover, og via en andejeger ble Vennevoldhjellene valgt.

MINNER: Richard Grefstad minnes sin solo med Cessna 150 LN-KAS.

Det var 23. juni 1969 at den første landingen skjedde. En sommerkveld. Piper Cub LN-BWW som naturlignok ble kalt «Dobbeltwhisky» med Jan Henning Jansen og Rich. Grefstad bak spakene

Den gang het flyklubben Indre Nordmøre flyklubb. Stiftet året før av flyklubbens første styre, som inkluderte Rich Grefstad, Hilmar Kolstø, Petter Sverre Melkild, Odd Hafsås og Oskar Johansen.

Det var nok stein. Store steiner, ja mange steiner var det mest av. Kolstø var dynamittbas og sprengte de største. Etter å ha båret arbeidstittelen «Vennevold lufthavn», kom navnet Vinnu raskt opp.

Rich går solo på Vinnu med Cessna 150 LN-KAS med instruktør Torstein Øyseth en septemberdag i 1973.

1970-TALLET: Henrik Larsen var tidlig ute med Piper Cub på Vinnu. Foto: Magne Mulvik

En annen viktig flyger i miljøet var Torstein Hoås som senere ble sjefspilot på Boeing 787 i Norwegian.

Dugnad og samhold har holdt liv i Vinnu

Etterhvert ble flyplassen allment kjent, og både statsråder, politikere og VIPer har kommet luftveien til dalen. Likevel har det ikke manglet på utfordringer. Alt fra blomstrende planer om å bygge ut Vinnu til en skikkelig kortbaneflyplass til luftambulanse-base.

Inngangen til 1970-tallet var farget av oljerikdom og radikale endringer i hjemlivets bo, noe som førte til en rekordhøy aktivitet innen flyinteressen. Ikke bare i Sunndal, men over hele landet.

Men uten 1200 timers dugnad og gratisarbeide med anleggsmaskiner, hadde ikke flyklubben klart seg så bra som den har gjort. Blant annet kunne man seks år etter åpningen stolt skru på rullebanelys langs gressbanen.

FINALE 10: Et unikt bilde – der dalskygge kan illustrere mørket og påvise utfordringen med VFR Natt til Vinnu. Foto: Sunndal FK.

Rullebanelys har jo den misjon å indikere landingsplassen selv i stupmørke. Likevel er det en enorm utfordring, når terrenget rundt er såpass farlig som jo er her. Ingen glidebane-lys (PAPI) og ingen hinder- eller sirklingslys som styrer deg unna morenerygger og fjellvegg langs finalene.

Men enhver flyging starter som kjent gjerne med en kikk på kartet.

Prosedyrene tilsier at ved å trykke inn mikrofonknappen i mer enn to sekunder, slås lysene på. Også et såkalt «airfield beacon». De vil da lyse i tre kvarter.

Systemet består av rullebanekantlys, terskellys, baneendelys, taxebanelys og vindpølsebelysning.

Men en VFR Natt-innflyging til Vinnu en vakker vinterkveld, vil være en unik opplevelse, dog kreve en god porsjon planlegging.

Når det er mørkt, vil det være tryggest å descende over Sunndalsfjord og fly via Sunndalsøra (1700 fot). Da er du på en fin finale til bane 10 (eller venstre downwind motsatt bane). For begge banene gjelder det å holde seg en tanke syd for riksveien inntil «en rullebanelengde» før banen (cirka 1/2 nautisk mil).

Stikkordet er uansett «den viktigste telefonen»; ring flyplassen før turen.

Dagens Vinnu lever i beste velgående

Men så er det et paradoks, at flyplassens største fiender hverken har vært granitt, naboer eller norsk vær.

VILT: Bokstavelig talt ville planer for en nærmest villmarksplass. Faksimile: AA.

Nei, det er folkevalgte kommuneverv, flymangel, dyr, hærverk og HV-soldater for å nevne noe fra flyklubbens arkiver.

Da flyklubbens aktivitet lå på «stall-speed» in i 1990-årene, ble det sportsflyene som reddet miljøet.

Mange stiftet bekjentskap med flyplassen da det for ti-femten år siden ble gjennomført såkalte GAP-treff (Good Airmanship Practise).

GAP: Vinnu ble et populært sted ikke minst etter GAP-treffene. Foto: Jan Hafsås

Kommer du hit i «feriemodus», er du i gode hender. Ikke bare kan du telte under vingen, men det er også campingplass på motsatt side av elven Driva. Og rusler du – eller sitter på med noen – ned til Sunndalsøra, er det flere koselige restauranter og kafeer der.

Vinnu er et herlig utgangspunkt for sommerens fottur. Knappe tusen meter unna flyet, begynner stien opp den lange marsjen sørover mot Dovrefjell. Eller du kan klatre de 1300 meterne opp til fjellhyllene og isbreene rett over flystripa – og se ned på flyet ditt.

Kanskje er grillen ved hangaren tent og du kan avslutte dagen med deilig grillmat og god drikke?

Og i følge Hafsås er det godt med aktivitet der nede på gresset (eller snøen om du vil i dag):

-Det er syv flygende sportsfly samt tre byggeprosjekter og ett Piper PA28 Cherokee motorfly. I tillegg en rekke modellfly – hvor alt er fordelt på tretten hangarer.

Planlegg særlig denne turen

Ankomst til Vinnu krever altså et dykk ned i dalen.

Hvordan planlegger du å ankomme denne gressbanen dypt nede blant 6000 fot høye fjell i en dal som er knappe to tusen meter bred? Kommer du øst- eller vestfra, er det litt enklere, ettersom du er på vei inn dalen.

SØRFRA: Fantastiske Romsdalsalpene og Eiksdalen når du nærmer deg Vinnu sørfra. Foto: Tore Bøklep

Du som derimot kommer rett fra Trøndelag eller Vestlandet, må sikte på dalføret fra minst 7000 fot (!). Rett over dalen kvitter du deg med 6500 føtter, noe som kan gjøres ved en (helst behagelig) spiral over plassen til du er nede i 1700 fot. Ta en kikk på vindpølse og banen før du fortsetter ned i landingsrunden.

Dersom det blåser mer enn tolv knop fra sør eller sørøst, vil det gi generelt urolige flyforhold.

Utflyging fra begge baner foretas rett frem til minst 500 fot, deretter må du tørne noe om du ikke vil tygge stein.

Slike godt bevarte flymiljøer er som regel avhengig av ildsjeler. Det gjelder ikke minst for Sunndal flyklubb. Her organiserer de både modellflyging, mikroflyflyging og motorflyging.

Så kanskje ikke så rart at Jan Hafsås nærmest måper «nææææ» selv om han er fra bygda.

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s