Del 2: -Snart hjemme…

Av Gunnar L. Brevig

Sist beskrev jeg hvordan vi etter under tre timer i Spania var på vei med Diamond DA40 TDI LN-NEZ mot Norge. Pandemien hadde truffet Norge og det gjaldt å komme seg hjem. Vi hadde første natt i Frankrike – i byen Perpignan.

Dag 2 – drømmevær på vei mot nord

Neste dag begynner med litt vind i begynnelsen, men for øvrig drømmevær for to ivrige VFR-turister.

Kursen er først etter litt turbulente VFR-ruter i lav høyde og så «direct Grenoble Alpes Iseres (ICAO-kode LFLS). Et sted som er akkurat passe for en pause. Greit med fuel. Og bare fem minutter spasertur til god restaurant, rask service og god mat der.

En ivrig co-pilot ville gjennom Geneve TMA i Sveits. -Ja vel, sa jeg: -Greit for meg.

Men vi ble helt satt ut av alle de rare navnene vi skulle fly ut via og til. Vi fant jo ingen av dem på kartet … Og innser etter hvert at vi har jo ikke lastet inn kartdatabasen for Sveits. Makan.

Cockpit crew management? 

Der den ene planlegger hele turen i fransk luftrom og den andre har lyst på en litt østligere kurs – og den første ikke sier nei ..?  Ja, ja – etterpå kaller vi det erfaring. Men, men. Luften er for alle. Andre fly så vi ikke.

Som alltid i fransk luftrom, det er et eller annet militært luftrom over alt. Kartet er fylt med røde greier, men alle sektorer blir varslet i Notam og har klokkeslett for bruk i alle sektorer.

VFR-leveregel nr 7: Spør om det likevel går greit, jeg har alltid fått ja.
 
På styrbord side Sveit. Rett foran Tyskland. Vi svinger lett nordover og holder oss i fransk luftrom. Til vi lander i Colmar (LFGA). Verdens fineste by i denne delen av Frankrike, i beste Alsace. Her vil vi tilbake til julemarked.

Enda en god VFR-dag: Siste punkt på VFR-sjekklisten: Taxi til hotell i sentrum, rusletur på byen… God mat! Men nei, byen er stengt.
 

Og vi innser at vi, helt uten å vite det har kommet til svarteste Corona-flekken i Frankrike.
Kun fire gjester på hotellet; vi er to av dem. Alt skal stenge om to dager.

Allerede på første restaurnat ble vi avvist i døren. «Nei, det er fullt her». Og selv om vi ser mange ledige bord, så fikk vi en følelse av de var skeptiske til fremmede coranabefengte fremlinger. Vi fikk da noe å spise, men uten noe verbal kontakt med andre. Vi må innse at coronaen faktisk er alvor.

Hjemmefra har vi nettopp fått vite at vi må i karantene når vi lander. HÆ? Dette er alvor! 

Dag 3 – sjåføren hoster og det går ikke å åpne vinduet

-Hjelp, shit.

Vi innser at vi burde bestilt samme drosjesjåfør som dagen før. Reduser antall personer du har kontakt med. -Har han corona?
 
Men, men. Vi lot oss trøste av at VFR-været fremdeles var der.

To glade VFR-turister hadde tidligere på morgenen diskuterte om vi skulle ta en ekstra dag i Lübeck – drømmebyen. Men beslutningen ble å dra helt til Oslo og Kjeller (ENKJ) samme dag. Heldigvis.

Ruten ble enkel: LFGA DCT EDHL Lübeck Blankensee.

I god VFR-høyde. Litt on top, med gode hull i skydekket mange steder, og etterhvert mer og mer oppklarning. Herlig.

På Lübeck ble det en god lunsj på kafeen. Vi traff et par britiske piloter som skulle hjem fra Sverige med sin Cessna. De måtte skynde seg slik at de rakk å krysse kanalen før noe heftig vær kom. Men det hørtes mest ut som om det nok ble noen dager ekstra i Nederland for noen VFR-planer er faktisk for optimistiske.

VFR-Europa er jo lite. Tre-fire timer fra Lübeck til Sør-England, ja en drøm!

Alene i Farris TMA

Allerede ytterst i Oslofjorden fra Koster fikk vi klarering;

-Lima Echo Zulu cleared 8000 feet and below direct descent Kjeller …

Ikke en lyd fra andre fly. Helt tomt. Helt dødt. Ja, helt merkelig
 
Dagen etter var luftrommet stengt for VFR-trafikk.