Kjeller-klenodium jubilerer

Av Tor Richvoldsen

Et av de gamle militærflyene som tilhører Veteranflygruppen i Nedre Romerike flyklubb er en DHC-1 Chipmunk. Den oppfattes kanskje som noe forskjellig fra de andre flyene som gruppen opererer på Kjeller – Norges eldste flyplass.

Flytypen har ikke tjenestegjort i det norske forsvaret. Men mange norske militærflyvere som i årene etter krigen fikk sin flyveropplæring i Canada, lærte å fly nettopp på denne flytypen. Og 22. mai i år vil flytypens 75-årsjubileum markeres på flere steder i mange land.

Til hovedarrangementet på Old Warden Aerodrome i England har i skrivende stund mer enn 50 Chipmunk’er meldt sin ankomst.

I den engelsktalende verden blir dette historiske flyet ofte omtalt som «the poor man’s Spitfire». Noe som også bekreftes av følgende historie:

Da en flyver som i 1968 var med på innspillingen av den legendariske flyfilmen «Battle of Britain» og der da hadde sin første flytur i en Spitfire, ble spurt om hvordan det føltes, svaret han: «Omtrent som å fly en svært kraftig Chipmunk».

Og mens man – selv om det ikke lenger er så mange til salgs – kan få en Chipmunk for snaut en million kroner, må man regne med cirka 30 millioner kroner for en Spitfire. For ikke å snakke om driftsutgiftene…

Min favoritt

Selv om jeg i juli har hatt fornøyelsen av å fly i 60 år, har jeg aldri drevet det til mer enn å være en vanlig klubbflyver. Jeg har imidlertid i årenes løp fått fly vel 50 forskjellige flytyper. Og av disse er Chipmunk’en – med bl.a. sin perfekte rorharmoni – flyet som har gitt meg mest flyglede! I tillegg synes jeg hun er et velformet – usedvanlig vakkert – fly. Det ser ut slik jeg synes et fly skal se ut!

Som et treningsfly med gammel motor og begrenset drivstoffkapasitet, er ikke dette en maskin for opplevelserike langturer (skjønt i 1997 fløy noen RAF-flyvere i løpet av 63 dager jorden rundt med to spesialombygde Chipmunk’er. Deres bok «Around the World at 90 Knots» er for øvrig nyutgitt i år i forbindelse med Chipmunk-jubileet). Dessverre er ikke sivilregistrerte Chipmunk’er – verken i Storbritannia eller her i landet – lenger tillatt for acroflyvning. Ikke desto mindre er det en genuin glede bare å «kosefly» dette flyet.

Å venne seg til en del kontroller som kan virke motsatt av amerikanskproduserte fly, kan kanskje ta litt tid for noen. Men Chipmunk er «et snilt fly». Man må imidlertid – her som for alle andre fly – vite hva man kan gjøre og hvilke begrensninger som gjelder. Jeg gjennomførte nylig en brukbar landing på en litt krevende plass, takker være at Chipmunk «is cleard to sideslip with flaps».

En vinner

Allerede fra starten av var det klart at Chipmunk var en vinner. Da testflyveren Pat Fillingham 22. mai 1946 landet etter jomfruturen med den kanadiske de Havilland-fabrikkens første egne konstruksjon, DHC-1, ga han designeren Wsiewolod J. Jakimiuk og de andre tilstedværende klar beskjed: «You have a winner!»

Frem til midten av 1950-tallet ble det bygget tilsammen 1.283 Chipmunk’er: 217 i Canada, 1.000 i Storbritannia og 66 i Portugal.

Militær flystyrker i 21 land har bruket Chipmunk som treningsfly. Det danske flyvåpenet, som i sin tid hadde 27 Chipmunk’er, har vært alene om å benytte flytypen med skiunderstell. I det britiske flyvåpenet er faktisk DHC-1 flytypen som har vært lengst i tjeneste, i og med at Chipmunk fortsatt brukes av «RAF Battle of Britain Memorial Flight» som treningsfly for dem som flyr oppvisninger med historiske kampfly fra andre verdenskrig.

Til Norge

Da de militære etterhvert faset ut Chipmunk fra diverse avdelinger, var det mange sivile flyentusiaster som gjerne ville få tak i et slikt klenodium. Så også i Norge. Men ønsker samsvarer ikke alltid med ens lommebøker. Ikke desto mindre kom Dagfinn Andersen (Aeromech), da han jobbet en del på Duxford i England, over et meget bra eksemplar bygget i 1950.

Og sammen med Tommy Anthonsen, Arne Kristian Granheim og Peter Andreas Munch fikk de denne maskinen til Norge. Hun ble registreret LN-DHC i 1996. Veteranflygruppen i Nedre Romerike flyklubb overtok flyet i 2009.

Chipmunk er en ren metalkonstuksjon, bortsett fra rorflatene og de bakre to-tredjedeler av vingene som er trukket med duk.

Gammel teknologi

Sett med dagens øyne er Chipmunk selvsagt gammel teknologi. Hun er jo et veteranfly! Men tar man en tur i en Chipunk rett etter en tur i forgjengeren, de Havilland Tiger Moth, føles det som et kvantesprang frem i tid. Det eneste som egentlig virker gammeldags er motoren.

Den er en opp-ned-montert DH Gipsy Major (145 hestekrefter) – omtrent den samme som satt i 1930-talls forgjengeren Tiger Moth. Og dette er en motor som spytter olje. Et forbruk på nærmere en liter i timen er ikke uvanlig. Det er alltid mye å tørke opp etter landing. I Storbritannia blir motoren spøkefullt omtalt som «Dripsy Major».

I USA ble flere Chipmunk’er bygget om og utstyrt med moderne motorer. Disse flyene ble kalt «Super Chipmuk» og benyttet til oppvisninger og konkurranser. En av de mest kjente som fløy «Super Chipmunk» var den amerikanske piloten Art Scholl.

Man regner med at anslagsvis 80 millioner tilskuere så ham opptre med denne flytypen i løpet av 20 år.