To rustne herrer på tur – noen erkjennelser 

Av Per Julius Helweg

Når to GA-piloter med mange års erfaring så vidt har rukket å skrible inn årets første tur i loggen med innlagte landinger og papirene ok, er det likevel en litt rødmende farge av erkjennelse i huden. 

En farge som kanskje mest er litt rustrød … 

Det var derfor en god plan som ble lagt med bruk kun av fire korte SMSer på telefonen forleden.
-Østlandet rundt! 

Småflyet av typen Diamond DA40NG ble booket. Alle værdamer og værguder var samstemt om at været lovet godt.  

Første rust: Transponder

På holding før takeoff, satt vi inn kode 7000 i transponder. Med glasscockpit G1000 er det et trykk på «VFR»-knappen. Dette for å så tidlig som mulig å vise oss der det trengs. Ja, for vi piloter vil vel synes andre steder enn på Facebook? 

Vel i lufta setter jeg kurs mot Notodden. Østavinden lager en litt humpete rute vestover, så jeg spør Oslo Approach om vi kan klatre til 4000 fot «…negative flightplan». Klarering kommer, sammen med «…squwak 3320». Det er da fingrene famler over knappene.  

-Hvordan var det jeg endret tallene? 

SQUAWK: Kjenn flyet ditt. Foto: Per Julius Helweg

To rustne herrer ser på hverandre og blir enige.  

Vi har en herlig utsikt og skimter Gaustatoppen. Så melder tanken seg: Notodden med masse skoletrafikk eller holde oss oppe i friheten?  

Valget blir friheten. Det er jo derfor vi flyr, ikke sant? 

Andre rust: Kulepenn 

Nede i ukontrollert luftrom holder det lenge med to øyne, kart og et godt grep på stikka. Eller kaffekoppen, om autopiloten er koblet inn.  

Straks du klatrer opp i butikken til Avinor som er kontrollert, kan tall og bokstaver komme i rask rekkefølge. Vår evne til å multitaske og samtidig trives med å raskt skjønne og ikke minst forstå «ATC-språket» er jo en del av det. Men evnen til å huske disse er mer krevende.  

PENN: Bra med gode skjermer, men har du noe å skrive på? Foto: Ove Yttergård

Særlig for oss som er litt rustne, kan det være for lett å kaste seg på de ulike instrumentene og bryterne for å utføre grepene. Men; hold your horses, som Clint Eastwood ville sagt! 

Eksempelvis får du denne:  

-L-TM, Oslo, squawk 3320 and Gardermoen QNH 1026… 

Skal du hive deg på knappene og stille inn – eller kanskje notere først i ro og mak? Det er her kulepennen kommer inn i bildet (ja, for min del var den ikke engang i cockpit…).  

Tredje rust: Høydeskrekk 

Et spektakulært syn melder seg i 6200 fot: Vinterkledd alpefjell kun 13 liter drivstoff fra Oslo. Legg merke til; det er én liter MINDRE enn med bil.  

MAJESTETISK: Gaustatoppen med sine sekstusentohundre fot. Foto: Ove Yttergård

Norge er så vakkert at det kan ta pusten for enhver! 

Etter en passering i 130 knop noen hundre meter unna is og granitt, suser vi over kniveggen vest for toppen. Blikket falt de to kilometerne loddrett ned i Rjukan som åpenbarte seg. Da kommer suget. Høydeskrekken.  

Med autopiloten sjaltet ut, må jeg klemme hardt rundt stikka med venstre neve.  

Fire rustne øyne ser på hverandre noen sekunder. -Wooow… 

3D: Et skikkelig høydesus før vi tok fatt på vidda. Ill: GoogleEarth/SkyDemon

Fjerde rust: Radiomeldinger 

Høyderusen gjør at man blingser litt med navn som Farris og Polaris, før vi finner det enklest å hoppe av frekvensen like fort som vi hadde fått stabilisert magen. Det vil si på vei mot Hardangervidda.  

Under oss et mylder av småvann, enorm villmark og stillhet på radioen.  

Vi holder 6000 fot som egentlig ikke er mer enn 1500 fot over snø og iskulper. Praten over intercom går livlig rundt «hvor nødlande her?» – og ikke minst «hvordan nødlande her?».  

PLANNING: Nøye sjekk av landingskart før innflyging. Foto: Ove Yttergård

To rustne herrer eniges om både tiltak og gjøremål – men ikke overraskende summer motoren trofast videre.  

Nesten litt plutselig er vi syd for Geilos Dagali flyplass. Uten flightplan og litt på lykke og fromme, kan nok turen fremstå for andre ikke fult så rustne som tilfeldig. Andre kaller det frihet. Total frihet.  

Men friheten har sin pris.

Selv om frekvensen til Dagali er satt korrekt inn, blir synet av den lange Sæterdalen med flyplassen på tvers så imponerende at jeg helt glemmer å legge det lille trykket på høyre pekefinger å rapportere «Dagali, L-TM 5 miles south 6000 feet inbound for overhead circuit with windcheck».  

Man får liksom ikke helt fartsfølelsen over milevis med norsk vakker vidde. Plutselig er vi her.

FJELLET: Turning overhead Dagali – wind-check. Foto: Ove Ytterård

Det endrer seg fullstendig når flymaskinen passerer 2500 fot over vindpølsen på plassen, ettersom terrenget på nordsiden av plassen erter deg i hele 3800 fot over havet.  

Femte rust: Klesvalget 

Nå skjer alt på en gang.  

Sjekkliste. Banevalg. Høydevurdering. Speed. Flaps. Kartsjekk. Og rustfjerner…  

Vel nede på Hallingdals våte drøm om å bli en verdensmetropol, overtar fuglekvitteret når motoren stopper. Canopyen åpnes og det dufter møkk, bløt jord og våt tømmer.  

-Herlig! 

Men fult så herlig er ikke den kjølige fjelluften som nå erter den sommerkledde flygeren knappe 50 minutter unna Kjeller. Jeg kikker ned og liksom håper det dukker opp en dynejakke. Denne rustne herren har nok lagt våren bak seg.  

For mens Oslo bokstaveligtalt bader i 25 graders varme, kan vi høre lyden av snøsmelting i fjellsidene et steinkast fra flyet. Eksotisk, men k-k-kaldt.  

Da smaker det godt å klatre om bord igjen i de behagelige skinnsetene til Diamond, skru på de store skjermene og kjenne varmen fra solen når vi suser over til Klanten flyplass i skyggen av de vinterkledde fjellene i Hemsedal.  

Sjette rust: Tidsbruk

-Tiden flyr i godt lag, sies det. Svaret kommer gjennom intercom:  

MJØSA: Left base Hamar rullebane 33 – here we come. Foto: Per Julius Helweg.

-Bokstavelig talt.  

Selv med 180 hester i snuten og glattpolert komposittskrog, tar det sin tid å fly hele Østlandet rundt. Riktignok kan et småfly på VFR-reglene enkelt svinge rett på kurs destinasjonen uten lange SID- og STAR-ruter – men TTT; ting tar tid.  

Vi hadde nok en litt vel ambisiøs plan der flyprat i Telemark, boller i Hol, vafler i Hallingdal og kaffe i Innlandet var behørig lagt inn. Underveis på marsjhøyde fra Golsfjellet til Hamar erkjenner vi at våre flyvenner der nok ikke får noe sladder fra hovedstaden i kveld.  

UTSIKT: Fordelen med småfly! Foto: Per Julius Helweg..

Kun en kjapp landing og en ny takeoff-brief før vi stryker ut fra siste flyplass i dag. Kursen settes mot Lillestrøm i 3500 fot.  

Halv kilo rust fjernet 

Vel utenfor hangaren der duften av eksos absolutt ikke kommer fra flyene, men de feite SUVene på riksvei 22 – blir det tid for å strekke på beina. Samtidig kjenner vi oss en halvkilo lettere til tross for bollene. Jo, rødfarget rust var fjernet.  

Og det med det aller beste middelet:  

Gyldig PPL-A flysertifikat på vingene over Norge! 

SUNSET: Stilleluft og en halv kilo rust lettere. Foto: Per Julius Helweg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s