Av Per Julius Helweg

En flyplass, helipad eller sjøflybase har ofte en sterk «fiende». Nei, ikke hindringer og fuel-priser, men noen få av mange naboer. Av ulike årsaker har mennesker i alle år klaget på støy og aktivitet.

Ser du på flyprosedyrene i kart og driftshåndbøker, finner du ofte «forbudt å fly i kirketiden». Og en snakkis i miljøet har siden krigen vært «vi må ta hensyn til ….» eller «ingen liker oss»-melodien.

Av ulike årsaker kan flymiljøet vårt for svært mange fremstå som svært lukket. Bak gjerder og gule advarselsskilt går vi om bord i flyene våre med solbriller og tøffe drakter som – helt sikkert forlokkende for mange – men som nok mest gjør at vi sees på som en lukket gjeng.

Flymagasinet setter gjennom to artikler fokus på hva du kan gjøre for å bedre forholdet til naboen, slik at fiende kan bli din beste venn. Ja – for alternativet har du ikke lyst til å vite om…

Hva er våre største ulemper?

Et småfly dukker gjerne opp på en blå himmel en typisk fridag og har et hissig høyt motoruttak. Ikke nødvendigvis høy lyd. Men akkurat da skal enten presten si noe alvorlig på kirkegården eller en familie har dekket langbord i hagen.

Likevel kan det være noe annet som irriterer noen få – men så sterkt at det fører til klager.

Visuell støy er nok mer dekkende for mange klagere og er en vel så stor utfordring for oss. Et fenomen som egentlig går på både janteloven og misunnelse.

I Norge er vi på godt og vondt oppdratt til at vi alle skal være like og ha like forutsetninger. «Alle skal med», sier noen. Samtidig vil dette også kunne føre til at utrykket skjuler en dobbeltbetydning; om ikke du er som alle andre, så skal du IKKE med.

Eksempelvis har du eget fly, yacht eller stor hytte, så kan det skape misunnelse. Selv om finansmannen Kjell Inge Røkke har skapt tusenvis av arbeidsplasser, så er han stadig utsatt for nedlatende kommentarer i Norge.

Hvorfor klager ingen på det infernalske lydspekteret fra Harley Davidson-syklene? De høres jo både ofte og langt unna i sommerhalvåret. Hva med speedbåter som gjør 15 knop over fartsgrensen langs strender og hytter?

De representer noe mange nordmenn driver med – og i tillegg er de langt mer en del av hverdagen vår.

MCene stopper gjerne på kafeer og rasteplasser og prater med andre. De bruker samme veien som oss alle. Båtene er jo liksom en del av sommeren og de finnes i tusentalls.

Småflyet derimot fremstår for mange noe «uoppnåelig og unødvendig».

De ansvarlige på flyplassen eller basen må kartlegge lokalsamfunnet innenfor en radius av et par kilometer. Hva slags bomiljø har dere? Luksusvillaer, blokker eller hytter?

Gå gjennom lokalavisen og avdekke hvem og hvor våre motstandere er. Kjenner dere noen av dem? Har man noe slekt eller kollegialt å sparre på?

Lag en enkel kommunikasjonsplan: hvordan skal dere fremsnakke aktiviteten? Hvem i flymiljøet ditt er best på kommunikasjon? Kanskje har dere en utadvendt person med «støvsugerselgerens» egenskaper? Kan han eller hun også lytte?

Hvilke goder kan dere markedsføre overfor naboene?

Dersom flyplassen er gjenstand for mulig utbygging av bolig- og næringsfelt, så vil naboene kunne miste det åpne og ofte grønne landskapet som en flyplass tilbyr. Derfor er det bra å kunne fremsnakke flystripen som en åpen og grønn lunge.

Sjøflyaktivitet kan innebære en mulighet for svært rask hjemtransport dersom en hyttenabo får en hastemeldning fra hjemstedet, og i visse tilfeller kunne være livreddende (eksempelvis medisiner). Derfor kan det være bra å snakke om aktiviteten som samfunnsnyttig

Vi som flyr har en unik mulighet til å markedsføre oss samtidig som vi gir et bedre bilde av oss. Hvordan ankommer du flyplassen? Raser du inn porten med bilen og støvlegger hele parkeringen? Hilser du ikke på de som henger ved gjerdet og kanskje drømmer om å fly?

I så fall etterlater du naboens inntrykk av at vi «er noen egoister».

La oss alltid si hei til de vi ser rundt brygga der sjøflyet ligger. Bruk femten minutter lenger tid neste gang du skal fly helikopteret fra hyttebyen ved at du sitter ved maskinen og kikker opp – være mottagelig for naboer som er nysgjerrige. Svare på spørsmål.

Ligger det oljefat og slenger? Står det «FORBUDT» med store skilt? Lukter det bensin over til naboen?

Herlig – da får du i alle fall fri tilgang til flyet ditt ettersom ingen fristes til å begynne på flygleden vår… Spøk til alvor: rydd opp rundt oss, gjør oss «grønne» og innbydende. Selv om det kan være farlig å sitte på bryggekanten når du glir mot kanten med dine 1800 kilo aluminium, så er det lov å skrive skiltet litt mer hyggelig:

«Velkommen til å sitte på sjøflybryggen – bare trekk opp bena når vi kommer mot land. Hilsen sjøflygerne».

Her er kanskje det viktigste – og det morsomste.

Inkludering er jo også en form for kommunikasjon, men innebærer også aktivitet. I samfunnet rundt flystripen eller helipaden, er det sikkert skoler, barnehager, arbeidsplasser, private hjem og ikke minst annen fritidsaktivitet (ridesenter, skytebane osv).

-Lag en liten plan for hva slags aktivitet du kan invitere de til:

-Flytur, omvisning på basen, klubbkveld eller løpekonkurranse ned flystripen.

Ring rektor på skolen og foreslå en time eller tre på flyplassen der dere gir elevene innsikt i flylære, meteorologi og luftfart. For mange elever vil dette gi både en praktisk utedag og læreren får litt avlastning. Lag en kahoot eller quiz om flyplassen etterpå. Premie er selvsagt en flytur.

Hva med å låne ut flystripen til «raskeste 600 meter løpefot i bygda» eller gi to timer av fredagskvelden til rånerene slik at de kan teste bilen ned den 1000 meter asfalten (sjekk med politiet om hva de kan få lov til) eller

Bruk lokalavisen til å tilby lån av lokalet eller hangar overfor innbyggerne til brigdekvelder, quiz eller idrett. Kanskje sliter noen med tilholdssted eller lang reisevei. Du kan ha løsningen

Neste gang snakker vi med Jan Lilleby (32). Han er kommunikasjonsrådgiver og sjøflyger og fungerer som rådgiver for Norges Luftsportforbund (NLF) i anleggsaker.